Besudling

Ein mann i kvit frakk besudla meg i går, i tre kvarter.
Det som virkar sannsynleg no, er at eg har glutenallergi. Altså at eg reagerar på korn, mjøl, brødmat etc. For å få bekrefting på at eg har allergi måtte eg i går ta turen til sjukehuset og foreta ein coloskopi. Doktoren tek då ein 1,3 meter lang, bøygeleg slange og køyrer denne opp i ratata på deg. Frampå slangen er det eit lite kamera, som er kopla opp mot ein tv-skjerm, som gjer at doktoren kan navigere seg fram i tarmtottane dine.

Godt sliten i tarmen, og svolten som ein anorektisk flodhest, la eg meg til å sove. Klokka 0600 velta eg meg ut av senga for å innta neste brukardose av Phosphoralen. Med handa for nasen slukte eg ned styggedommen og kvelva i meg noko vatn, medan eg førebudde meg på nok eit lengre do-opphald.
Klokka 14 vart eg henta inn til det vetle, kvite, sterile rommet der voldtekten skulle ta plass. Ei søt, lite sjukesøster tok imot meg og hadde tydelegvis i oppgåve å berolige dei som kom til slike undersøkingar. Ho skjønte sjølvsagt fort at eg var like barsk som Stallone, og at eg ikkje trenge noko ekstra omsorg, så ho ba meg heller kle av meg. Med eit laken rundt familiejuvelane og baconet mitt var eg klar til penetrering. Eg la meg på rygg på undersøkingsbordet, med eit bleieliknande underlag strategisk plassert under meg, i underlivshøgde. Her skulle det tydelegvis verte søl.
Sjukesøstera skulle så setje ei kanyle i handa mi, slik i tilfelle eg skulle trenge sentralstimulerande narkotika undervegs i undersøkinga. Dessverre klarte ho ikkje å finne blodåra, sjølv om ho rota rundt som ein epileptisk fyllik med nåla. Men etter å at ho røska ut nåla og fann fram ei ny, klara ho omsider å finne ei passeleg ei. Ein god start på undersøkinga.
Lækjaren kom inn døra, og til min glede var det den same som hadde foreteke gastroskopi på meg nokre månader tidlegare. Ein venleg doktor med sterk aksent frå eit eller anna austblokkland. (Gastroskopi er når du får slangen ned i halsen). Eg tenkte for meg sjølv at dersom nokon skulle ta jomfruhinna mi, var eg glad det var ein eg i alle fall kjende litt.
Doktoren gjekk gjennom den vanlege høfligheitsrutina medan han fann fram noko krem, og plutseleg, utan forvarsel, kjende eg ein finger langt oppi bakvendtland. Eg skvatt og rykte til, og fekk klar beskjed om at eg måtte slappe av. Slangen vart ført inn, og i byrjinga låg eg på venstresida og fekk dermed sjå live-overføringa på TV. Det var merkeleg, men spanande å sjå seg sjølv innvortes, men diverre var det ikkje mogleg å få med seg eit opptak heim. Dersom du har sett filmen Alien, kan du nok tenkje deg korleis det kjendes å ha ein slange langt opp i tarmsystemet. Slangen blåste ut luft og vatn, så det bobla og kitla i magen, men det var ikkje akkurat komfortabelt. Til tider, då røyret vart pressa opp mot ribbebeina, føltes det ut som om det kuppelhovuda alienet skulle sprenge seg ut av brystet mitt kva tid som helst. Slik sett kan du sei at denne undersøkinga gir oss menn ein smak på korleis det er å vere gravid.
Lækjaren styrte slangen opp og ned, til venstre og høgre, men hadde store problemar med å kome fram der han skulle. Eg måtte derfor snu meg frå venstre sida og over på ryggen, derfrå måtte eg snu meg over til høgre sida, og etter ei stund over på ryggen att. Slik styra eg på som ein akrobatikar, medan eg hadde eit 1,3 meters lang slange skyvd inn i sluket, som tafsa på tarmane mine. Lækjaren vart meir og meir frustrert, og satte sjukesøstera til å presse på magen min, for om mogleg å få lettare adgang til den delen av tarmen han ville besøke. Men etter 3 kvarter gav var han regelrett utsliten, og beklagde seg då han gav opp.